Foretakets historie

Tiden før Gränsfors Bruks AB (1868 – 1902)

Det tidligste historiske tegn vi har på en øksesmie i Gränsfors er fra midten av 1800-tallet. I 1868 flyttet ljåsmeden Johan Pettersson (JP), 33 år, med familien og broren Anders Pettersson (AP), 18 år, fra Älvdalen til Gränsfors og startet Gränsfors Ljåsmie. Johan Pettersson smidde sannsynligvis også økser i ljåsmien, hvor han drev virksomhet frem til 1900. Lillebroren hans, Anders Petterson, kjøpte en annen ljåsmie i Gränfors i 1871. Det var denne smien som i 1902 skulle bli utgangspunktet for Gränsfors Bruks øksesmie. Anders smidde økser i tillegg til ljåer.

I andre halvdel av 1800-tallet startet den store skogryddingen i Norrland, og etterspørselen etter skogbruksverktøy, og særlig økser, økte betydelig. Når skogryddingen var på det største, jobbet 400 000 mennesker hel- eller deltid i skogen.

Ved slutten av 1800-tallet fantes det rundt ti øksefabrikker i Sverige, og der ble det produsert store kvanta. De mest kjente øksesmiene var, fra sør til nord, i Forserum, Kölefors, Åby, Arvika, Säter, Storvik, Gävle og Edsbyn. Det ble eksportert mange økser allerede på denne tiden, men den store etterspørselen var nordpå. Det var det som var grunnlaget for ideen om å starte en ny øksesmie nord for de som allerede fantes. Det skulle bli i Gränfors.

Gränsfors Bruks AB dannes (1902)

1902 stiftet Anders Pettersson aksjeselskapet Gränsfors Bruk, og selskapet overtok smien i Gränsfors.

Det svenske begrepet “bruk”, tilsvarende “verk” på norsk, ble brukt før i tiden om alle større produksjonsvirksomheter, som bergbruk (bergverk) og jernbruk (jernverk). Begge disse virksomhetene ble styrt av kongelige privilegier. Privilegiet og plikten om å bryte malm og produsere råjern tilhørte bergverket, men det var bare jernverket som hadde lov til å utvikle råjernet til jernbarrer – som igjen ble brukt til å lage produkter av jern.

 “Bruk” ble også brukt om andre virksomheter, som glass- og papirproduksjon. Brukene var for det meste selvforsynte samfunn hvor det meste man trengte for å produsere og overleve ble produsert lokalt. Jord- og skogbruk var integrert i virksomheten, det samme var kost og losji for de ansatte. En grunnforutsetning for beliggenheten til mange bruk var tilgangen til energi i form av vannkraft.

Alle bruksprivilegier ble avskaffet i 1859, og det ble åpnet for friere konkurranse. De gamle bruksforetakene ble ofte gjort til aksjeselskaper. Mange fjernet begrepet “bruk” fra navnet, men beholdt lenge rollen som den dominerende arbeidsplassen og makten i området.

Ordet bruk i virksomhetsnavnet til Gränsfors Bruks ble antakelig brukt for å få virksomheten til å virke større og rikere enn den egentlig var. Gränsfors Bruk stammer slett ikke fra et av de gamle brukene med kongelige privilegier, men det visste sannsynligvis ikke kundene, som befant seg sør i landet og aldri satte sine ben i nærheten av Gränfors.

Anders Pettersson var sjefen ved den nye virksomheten i perioden 1902 – 1908. Til Gränsfors kom Alfred Wennerström, som tidligere hadde jobbet på andre øksebruk i Sverige. Smeden Oskar Rising begynte også i den nye virksomheten. Han hadde tidligere jobbet ved smien i Billnäs i Finland (det vi i dag kjenner som Fiskars). I 1907 arbeidet 10 personer ved Gränsfors Bruk. Etter Anders Petterson var bankmannen A. Lundberg sjef ved Gränfors Bruk i noen år.

Familien Eriksson (1917 – 1982)

Olof Eriksson, 25 år, fra Kall i Jämtland, flyttet til Bergsjö i 1897, hvor han startet sin egen jernvarehandel under navnet O. Eriksson Järnaffär. I tillegg til detaljhandelen solgte han også varer som han selv bestilte fra produsenter, for det meste virksomheter i området. Det var blant annet ljåer, økser, skogbruksverktøy og generelle jernvarer. Olof Eriksson var svært produktiv, og bidro til å starte flere foretak i området. I 1917 overtok Eriksson Gränsfors Bruk og ble da virksomhetens administrerende direktør. Etter 1917 økte økseproduksjonen betraktelig som følge av at virksomheten investerte i en ny smiepresse, “Arboga 35”, ved hjelp av finansiering fra jernvareforhandleren Eriksson. Pressen kostet 17 000 kroner. Smiepressen brukes fortsatt ved Gränfors Bruk til å lage blant annet Gränsfors Villmarksøks og Gränfors Lille øks.

Eksportsatsinger (1920 – 1960)

I 1920 stod økseproduksjonen nesten stille. I en periode var det bare brødrene Birger og Axel Wennerström som jobbet ved Gränsfors Bruk. På 1920-tallet tok Olof Eriksson kontakt med den russiske ambassaden i Stockholm, og det førte til en eksportavtale med Russland. Senere ble eksportvirksomheten utvidet til flere andre land. Sør-Amerika og Canada ble viktige markeder. Andre eksportland var USA, Ny-Guinea, Australia, New Zealand, Finland og Latvia. Under den økonomiske krisen på 1930-tallet avtok produksjonen, men kom snart tilbake igjen.

På 1940- og 1950-tallet var Axel Bäckström sjef og Axel Wennerström produksjonsansvarlig. Selv om ingen på Gränfors Bruk kunne noen andre språk enn svensk, klarte de å eksportere omfattende mengder, først og fremst til USA, Argentina og Colombia. Under og etter 2. verdenskrig var lønnsomheten tilfredsstillende, og i 1952 feiret Gränfors Bruk 50-årsjubileum med hodet hevet. Det året ble det produsert nesten 200 000 øksehoder, og de hadde 40 ansatte. Tolv av dem hadde jobbet ved bruket i 25 år eller mer, og de fikk medalje for lang og tro tjeneste.

Men senere samme år oppstå det en svært alvorlig økonomisk krise i virksomheten. Årsaken var at eieren til den svært viktige kunden Strohecker & Broesamle i San Francisco, med varemerket STRO-BRO, ble syk, og innkjøpene fra denne viktige kunden opphørte. Mange av de ansatte måtte gå. Etter noen år ble den amerikanske kundens eier frisk igjen, forretningene kom på beina, og Gränfors Bruk ansatte igjen.

Da Olof Eriksson døde i 1956, gikk direktørstillingen fra Axel Bäckström til Olof Erikssons sønn, Torgny Eriksson. Rundt 1960 sluttet både Axel Bäckström og Axel Wennerström. Torgny var administrerende direktør, og senere også styreleder i Gränsfors Bruk, helt til han døde. Torgny etterlot sju barn. Ett av dem var Lars Eriksson, som tok utfordringen om å lede et lite familieforetak med åtte eiere (sju søsken + mor). Lars’ svoger Johan Skärgård var produksjonssjef, mens regnskapssjefen var Lars’ bror Olle Eriksson, som i tillegg jobbet ved familiens virksomhet Erikssons Järnhandel i Bergsjö. At enkelte i familien jobbet i virksomheten, mens andre bare eide aksjer, gjorde det nok ikke så lett å lede virksomheten.

Olle Andersson, en selvlært teknisk tusenkunstner som vedlikeholdt produksjonsutstyret, spilte en svært viktig rolle for Gränsfors Bruk på, 50-, 60- og deler av 70-tallet.

På 1960-tallet produserte Gränsfors Bruk over 200 000 øksehoder i året. Mange av dem ble eksportert til blant annet USA; Finland, Canada, Argentina og Thailand. I denne perioden var det Oliny, Torgny Erikssons søster, som tok seg av eksportkorrespondansen. Eksporten til Finland gikk gjennom den finske virksomheten Stridsberg & Björk, og skal i enkelte år ha vært på over 40 000 øksehoder.

Motorsagen tar over (1960 – 1982)

På 1960- og 1970-tallet avtok skogryddingen, og det ble vanligere å bruke motorsager til skogsarbeidet; først kun til felling, og senere også til å kviste det felte treet. Det ble færre skogsarbeidere, og færre mennesker som brukte øks. Dermed sank etterspørselen etter økser i Sverige dramatisk ved slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Øksesmedene som ble igjen, klarte å fortsette virksomheten, og mange kunne til og med øke produksjonen fordi de fleste konkurrentene forsvant, samtidig som det fantes potensiale for å øke eksporten av økser. I 1974 produserte Gränsfors Bruk 200 000 øksehoder. 80 prosent av dem ble eksportert.

Den første oljekrisen midt på 1970-tallet førte til en enorm etterspørsel etter økser over natten, samtidig som salgsprisene på økser steg, og da særlig i Sverige. Plutselig ble det svært lønnsomt å produsere og selge økser igjen. Da gjorde alle økseprodusentene i Sverige det samme strategiske feiltrinnet. De satset på det lønnsomme markedet i Sverige, Norge og Finland, siden det var der de enkleste og raskeste pengene lå. Produksjonskapasiteten ble utnyttet til fulle, men økseprodusentene klarte ikke å levere til alle kundene, og de oversjøiske eksportkundene måtte vente. Produksjonsprosessene ble effektivisert mest mulig, og man skaffet seg automatiske slipemaskiner som gjorde både produksjonene og øksene enklere. Dette gikk dessverre ofte på bekostning av kvaliteten. Gränsfors Bruk satset stort, og i 1979 bygde de et nytt bygg over de gamle smiemaskinene. Investeringen ble en finansiell belastning for virksomheten.

Da 1970-tallets glade økseår tok slutt, fikk hele øksebransjen en solid baksmell i form av drastisk redusert etterspørsel. Men da hadde motorsagen tatt helt over for skogbruket, og oljekrisens øksekunder var borte. Da den svenske bransjen prøvde å gå tilbake til eksportkundene som de nå hadde ignorert i årevis, gikk ikke det så bra. Eksportkundene kunne ikke vente, de hadde blitt nødt til å skaffe seg nye leverandører fra blant annet Kina, Brasil og USA. Øksene til de nye konkurrentene hadde ofte betydelig lavere priser og dårligere kvalitet enn de svenske. Etterspørselen etter økser av høy kvalitet var heller ikke like stor som før. Årsaken var at den kvalifiserte skogsarbeidere, som tidligere brukte øksen i sitt daglige arbeid, hadde gått over til å bruke motorsag i stedet.

Dette, kombinert med en mindre etterspørsel etter økser også i eksportlandene, gjorde at prisene sank. Det ble solgt færre økser til lavere priser, og samtidig steg kostnadene for øksetilvirkning. Lønnsomheten hos økseprodusentene sank drastisk.

Det ble en økonomisk belastning for Gränsfors Bruk, og de begynte å lete etter nye løsninger. De gjorde blant annet en avtale med den finske økseprodusenten Fiskars, hvor Gränfors Bruk skulle smi øksehoder under varemerket Fiskars, som Fiskars skulle selge i Finland. Dermed endte det lange samarbeidet med Stridsberg & Björk i Finland. Men denne nye avtalen endte i fiasko for Gränfors Bruk, som i løpet av noen år mistet all eksporten til Finland.

Gränsfors Bruk i konkurs (1982 – 1985)

Familien Eriksson solgte solgte familien Eriksson Gränsfors Bruks AB i 1982. De nye eierne og den nye bedriftsledelsen hadde dessverre ingen interesse av øksetilvirkning. De satset på å få statsstøtte til å produsere kjettingledd. Disse hadde de tenkt å selge til det børsnoterte foretaket Ljusne Kätting i Söterhamn, som blant annet hadde offshoreindustrien på kundelisten. Det hele gikk aldri helt etter planen. Den store, nye smiemaskinen fungerte aldri som den skulle, og produksjonen kom aldri i gang. I 1985 gikk Ljusne Kätting konkurs, og dro med seg Gränsfors Bruk i fallet.

Svedbro Smide AB (1878 – 1940)

Det går ikke an å fortelle historien om Gränsfors uten å nevne foretaket Svedbro Smides. Gränsfors Bruks historie begynner egentlig på to steder.

Svedbro Smides historie begynner på slutten av 1800-tallet med smeden Tideman. I 1878 startet han en vannkraftdrevet smie i Svedbro, ved elven Annån som krysser veien mellom Gnarp og Bergsjö, rundt en mil fra Gränsfors. Han gikk konkurs allerede etter et år. Johan Sjölander overtok Svedbrosmien og drev den i tolv år. Da Johan døde rundt 1890, ble smien solgt av Johans enke, Kajsa-Stina. Kjøperen var Anders Erik Bergqvist, som senere lot Erik Bergqvist overta smien i 1924. Erik var utdannet smed og hovslager, og gift med Britta. I 1941 døde Erik, og da overtok Britta ansvaret for smien. Britta bestemte seg for å ikke gjøre det samme som hennes forgjenger, smedenken Kajsa Stina, gjorde for et halvt århundre siden. Hun beholdt smien.

Britta drev smien i seks år under navnet “Erik Bergqvist Smide Sterbhus” sammen med smedene Johan Enander og Rudolf Larsson. De produserte blant annet sveisede høytrykkskokere og varmtvannsberedere. Denne produksjonen opphørte under andre verdenskrig på grunn av manglende tilgang på materialer. I stedet produserte de potetgrev, tømmersakser og løftekroker.

Samarbeid med Gränfors Bruk (1940 – 1960)

I 1943 begynte Johan Enanders nevø, Per Enander på 22 år, å jobbe som lærling i Svedbro-smien hos Britta. På den tiden ble det smidd mye på bestilling for O. Erikssons Järnhandel i Bergsjö. Etter noen år giftet Per seg med den ene datteren til Britta, og i 1947 overtok han Svedbro-smien. Smien skiftet navn til Svedbro Smidesfabrik. Per fortsatte å levere bestillingsverk til jernvarehandelen i Bergsjö, og i 1948 begynte han å produsere en tidlig variant av et brekkjern som han solgte til Gränfors Bruk.

I 1951 ble det dessuten innledet et samarbeid mellom Svedbro Smidesfabrik og Skogsdon AB, som holdt til i Stockholm. Det ble produsert en rekke ulike skogbruksverktøy for Skogsdon AB.

I 1952 tok Gränsfors Bruks eier Torgny Eriksson, kontorsjefen Axel Bäckström og selgeren Tore Vestin kontakt med Svedbro Smidesfabrik og ba dem om å utvikle en ny brekkjernmodell, hvor Gränsfors Bruk skulle levere stål. Brekkjernet fikk navnet TOVE etter selgeren Tore Vestin. Modellen var basert på en utforming som Smedbro Smide hadde produsert siden 1942. Samarbeidet mellom de to virksomhetene fungerte heller dårlig, blant annet fordi det ofte ble fritt for stål, og Gränsfors Bruk ofte betalte Svedbro Smidesfabrik for sent. I 1960 fikk Per Enander tilbud om å bli verkstedsjef på Gränfors Bruk, etter Axel Wennerström, og samtidig selge Svedbro Smidesfabrik til Gränsfors Bruk. Per avslo. I stedet bygde Per en ny smie i Gnarp med støtte fra Gnarp kommune. Der jobbet både Per og kona hans, Elsie, til de gikk av med pensjon i 1985.

Den svenske staten kjøper og selger (1960 – 1985)

På 60-tallet ble det ikke bare produsert brekkjern og skogbruksverktøy ved Svedbro Smidesfabrik, men også skogbruksmaskiner. I 1961 ble Skogsdon AB, en virksomhet hvor forretningsideen var “å utvikle og selge alt en skogsarbeider trenger”, deleiere i Svedbro Smidesfabrik. I 1971 ble Skogsdon kjøpt opp av den svenske skogsetaten (Domänverket, nå Sveaskog), og Svedbro Smidesfabrik fikk da den svenske staten som deleier. I 1978 kjøpte Skogsdon alle aksjene i Svedbro Smidesfabrik, som da byttet navn til Svedbro Smide AB.  Samme år kjøpte Skogsdon opp og fusjonerte med konkurrenten Nordforest Skogstillbehör AB, som hadde kontor og lager i Säter. I forbindelse med dette flyttet Skogsdon hovedkontoret sitt fra Stockholm, og lageret, som siden 1960-tallet hadde ligget ved Svedbro, ble flyttet til Säter, ettersom dette var mer tilgjengelig for den svenske skogbruksindustrien.

På 1970- og 1980-tallet produserte Svedbro Smide rundt 50 ulike skogbruksverktøy, samt brekkjern og bestillingsprodukter. Salget av skogbruksredskaper gjennom Skogsdon, senere Nordforest Skogsdon, ble gradvis redusert, siden antallet aktive skogsarbeidere gikk ned etter hvert som skogbruket ble stadig mer mekanisert. Noen av de viktigste produktene i denne perioden var trefellingsredskapet Stalpen og beplantningsutstyr, blant annet et nytt planterør.

I 1982 solgte Domänverket Svedbro Smide til Gabriel Brånby. Han hadde tidligere vært adm. dir. på Skogsdon i 1977 – 1980. I 1985 kjøpte Svedbro Smide det da konkursrammede Gränsfors Bruks AB, noe som ble starten på en ny reise.

Svedbro Smide + Gränsfors Bruk (1985 – )

I 1985 kjøper Svedbro Smide foretaket Gränsfors Bruk. Svedbro Smide smidde brekkjern og skogbruksredskaper i Gnarp ved hjelp av samme teknologi som Gränsfors. De to virksomhetene ble administrativt sett føyd sammen til én enhet under navnet Gränsfors Bruks AB. I 2005 ble virksomheten delt opp igjen, i Gränsfors Bruks øksesmie i Gränsfors og Gränsfors Bruks brekkjernsmie i Gnarp.

I 1988 solgte Gränsfors Bruk virksomheten rundt skogbruksredskaper til Sandviks datterselskap Eia, og Gränsfors Bruk konsentrerte seg mer om tilvirkning av økser, vedklyvere, trefellrettere, planterør og brekkjern.

Litt senere ble også produksjonen av planterør solgt til det finske foretaket Lännen.

En mer omsorgsfull og kvalitetsorientert tilvirkning (1988 – )

Frem til nå hadde Gränsfors Bruk, i likhet med alle andre produsenter, konsentrert seg om å produsere økser så raskt og billig som mulig, ofte på bekostning av øksenes funksjonalitet og kvalitet. Arbeidsmiljøet var dårlig. Smedene jobbet på akkord, og sprekker i emnene ble ofte skjult av grovsliping, finsliping, polering og maling. Alt etterarbeidet var svært krevende, og tilvirkningen var ikke særlig lønnsom.

Ved slutten av 1980-tallet tok Gränsfors Bruk et steg tilbake til den mer tradisjonelle og håndverksorienterte tilvirkningen som de hadde hatt tidligere. Kunnskap om økser, funksjonalitet og miljøhensyn ble rettesnorene for øksetilvirkningen. Grunnlaget for forandringen var en forståelse om at hvis man tar bort alt som er unødvendig, får man et bedre og mer miljøvennlig produkt, og kanskje også et vakrere produkt.

Produksjonsakkorden ble fjernet, og det kvalifiserte håndverket fikk ta den tiden som trengtes. Kvalitet ble endelig prioritert over kvantitet. Det ble fokusert på at selve smiingen ble utført på en skikkelig måte, og det førte til at det trengtes mindre sliping. Dessuten ble all bruk av maling, lakk og løsemidler eliminert, og det ble også epoksylimet som tidligere ble brukt ved skaftingen. Denne omfattende forandringen i tilvirkningsprosessen førte til at Gränsfors Bruk i 1999 fikk en pris i kåringen Ekologisk Design som ble arrangert av Föreningen Svensk Form og Naturskyddsföreningen.

Konkurransen blant økseprodusentene var fortsatt svært hard på 80- og 90-tallet. Likevel klarte Gränsfors Bruk å oppnå en posisjon som en større aktør på øksemarkedet. Foretaket fikk opp produksjonen og økte salget i flere land. Ideen om å ta et skritt tilbake til en mer omsorgsfull og kvalitetsorientert tilvirkning begynte sakte, men sikkert å gi avkastning. Mange andre økseprodusenter fulgte den samme forretningsmodellen, og begynte å lage økser som lignet på Gränfors sine økser. Dette er alltid et godt tegn på at forandringene gikk i riktig retning, selv om noen av kopiene var latterlig like Gränfors-øksene de hermet etter.

Original från Gränsfors Yxa Wetterlings Yxa Hultafors
Original fra Gränsfors Bruk øks fra Wetterlings øks fra Hultafors/Hults Bruk

Fokus på produktutvikling (1990 –)

En av hovedgrunnene til at Gränsfors Bruk har overlevd den harde konkurransen fra motorsager og plagiater, er en tydelig strategi med fokus på produktutvikling.

Gränsfors Bruk har alltid ligget et trinn foran alle plagiatørene, og ledet utviklingen av nye modeller. Nesten all informasjon om øksetilvirkning og økser ble studert. Gamle økser med ulike utseender og funksjoner ble analysert, det ble utført praktiske tester med et stort antall økser, og mange gamle øksesmeder og øksebrukere ble intervjuet. Alt dette måtte til for å holde seg et hestehode foran konkurrentene og være markedsledende innen øksekunnskap og produktutvikling. Uten de mange tusen timene med kunnskapservervelse innen fagfeltet hadde det vært vanskelig for oss å bestemme oss for å gjennomføre de forandringene og investeringene som vi har gjort.

Den ervervede kunnskapen ble ikke bare et godt grunnlag for virksomheten, men den la også grunnlaget for Yxbokan, som nå følger med hver øks som selges av Gränfors, samt Yxmuseet, som var en gullgruve av ideer under produktutviklingen. På 1990-tallet begynte Gränsfors Bruk å samarbeide med uavhengige eksperter, og mange av modellene som ble plagiert, ble raskt byttet ut med nye modeller med bedre form og funksjon. Ingen av de åtte modellene vi førte i 1987 var i sortimentet i 1990. I 1994 ble Snekkerbilen utviklet i samarbeid med bl.a. snekkeren Wille Sundqvist. I 1995 utviklet og lanserte Gränsfors Bruk Jegerøksen, som med overlegg ble utformet så ulikt andre økser at den kunne beskyttes av åndsverksloven. Jegerøksen fikk utmerkelsen “Utmärkt Svensk Form” i 1995. I 1995 begynte Gränsfors Bruk dessuten å gi 20 års garanti på øksene sine. I 1996 lanserte Gränsfors Bruk en ny serie med biler og andre verktøy for tømring. I 1997 kom det en ny, mindre snekkerøks, og den tidligere varianten av Snekkerøksen som hadde blitt kopiert, gikk ut av produksjon. I 1997 ble det produsert åtte nye modeller som ikke fantes i 1990.

Hele sortimentet med økser for klyving ble byttet ut i 1997–1998, og en helt ny type klyve- og sleggeøkser ble lansert. Klyveøksene fikk blant annet en ny skaftbeskyttelse av stål. I en test utført av Statens Provningsanstalt ble Gränsfors Bruks nye Store Klyveøks kåret til best i test. I 1998 ble Amerikansk Felleøks utviklet i samarbeid med den amerikanske kanobyggeren og skogsmannen Geoffrey Burke. I år 2000 ble Gränfors Bruks Lille øks laget, og den ble raskt en storselger. En serie med slipeverktøy ble lansert i 2003, og samme år ble også Gränfors Bruks minste klyveøks lansert. I årene 2000 – 2006 ble det utviklet flere gjenskapelser av historiske økser fra jernalderen og vikingtiden. Serien fikk navnet Gamle nordeuropeiske økser. Nå kalles de bare Gränfors Bruks Historiske økser. I 2008 ble Villmarksøksen utviklet i samarbeid med overlevelseseksperten Lars Fält. I dag er Villmarksøksen beskyttet av åndsverksloven.

Lars Fält

* Lars Fält har blant annet etablert forsvarets overlevelsesskole, og han har undervist forsvarets jegerbataljon i 35 år. 

 

De siste 25 årene av Gränsfors Bruks historie har produktutvikling vært en svært viktig faktor for at virksomheten har klart å overleve. Dette er en kontinuerlig prosess som ikke kan stanse.

En ny generasjon tar over (2010 –)

I årenes løp har mange øksesmeder i Sverige og resten av verden blitt nedlagt. I 2014 er øksesmedene Hultafors/Hults Bruk i Åby, S.A. Wetterlings i Storvik og Gränsfors Bruk i Gränsfors de eneste i Sverige. I Finland lager Fiskars blant annet økser. I Norge og Danmark er det ingen store økseprodusenter igjen.

Gränsfors Bruk har klart seg bra, til tross for to svært store finanskriser på 2000-tallet. Foretaket har til og med klart å styrke posisjonen sin på øksemarkedet og økt omsetningen sin kontinuerlig. Gränsfors Bruks økser selges nå i over tretti land, og er i dag et av verdens ledende øksemerke med et svært sterkt varemerke i bransjen. De siste årene har det gradvis skjedd et generasjonsskifte i foretaket, hvor to av Gabriels sønner, Adam og Daniel, har tatt over.