Øksens historie

De eldste øksene

Steinalderen er den perioden i menneskets historie som kjennetegnes ved at man begynte å utvikle verktøy. Navnet kommer av at de fleste skjæreverktøyene i perioden ble laget av stein. Steinalderen kan deles inn i:

Eldre steinalder (jegersteinalderen), da mennesket levde av jakt og fiske, som omfatter tiden fra de første steinredskapene ble laget for ca. 2,5 millioner år siden til slutten av den siste istiden for ca. 10 000 – 11 000 år siden – og yngre steinalder (bondesteinalderen) da jordbruket ble menneskets hovedfokus. Iblant regner man også med en “kobberalder” før bronsealderen starter.

Øksen er et av de eldste verktøyene som mennesket har brukt. De eldste øksene, såkalte håndøkser eller kiler, hadde ikke skaft og ble brukt av homo ergaster for 1,6 millioner år siden.

Homo ergaster er det navnet som brukes på fossiler av mennesker i slekten Homo som levde i den østre og sørlige delen av Afrika for mellom 1,9 og 1,4 millioner år siden. Artsnavnet ergaster stammer fra det greske ordet for arbeider og ble valgt etter at man oppdaget flere verktøy, blant annet steinøkser og kiler i nærheten av skjelettfunn fra denne gruppen.  

Håndøksen var et pæreformet, grovt tilhugget steinredskap med jevn avsmalnende spiss og bredt håndtak. Håndøksen ble sannsynligvis brukt til mange forskjellige ting, alt fra partering av dyr til å grave opp spiselige røtter. Etterpå ble avslagene av brukt til for eksempel kniver, skraper og pilspisser. Når øksen på et mye senere tidspunkt fikk skaft, ble det utviklet flere typer økser som kan deles inn i to hovedgrupper: Skafthullsløse økser og Skafthulløkser.

Skafthullsløse øksene

De skafthullsløse øksene manglet, som navnet tilsier, skafthull og var vanligvis laget av flint, grønnstein eller skifer.

Kjerneøks er en grovt tilhugget, uslipt flintøks med spiss nakke som oftest er bredest mot eggen. Kjerneøksen forekom under den eldre steinalderen

Skiveøks er en øksetype som er laget av et kraftig avslag, der eggen benyttes til den brede økseeggen. Slitesporanalyser viser at skiveøkser sannsynligvis ble brukt til å skrape skinn, og ikke til trearbeid eller andre gjøremål.

 

 

 

 


Nøstvetøks
er en grovt tilhugget øks av grønnstein. Eggen er slipt, og på nakken finnes det spor etter tilhuggingen.  Karakteristisk for Vest-Sverige, den sørlige delen av Norge og særlig i  området rundt Oslofjorden i den senere delen av eldre steinalder.

Tynnakket øks er en øks som vanligvis er laget av flint, men enkelte kopier i andre bergarter forekommer også, både i flintrike og flintfattige områder. Disse regnes ofte som arbeidsøkser. De stammer grovt sett fra 3700-3200 f.Kr. De eldre typene er generelt sett lengre og bredere og har tynnere nakke enn den senere, tykknakkede øksen. Den tynnakkede øksen var blant annet effektiv til skogrydding og da sannsynligvis brukt i forbindelse med ringbarking.

Trinnøks er en grønnsteinsøks med oval eller butt profil. Kun eggen er slipt, resten av øksen er oftest fint prikkhugget. Trinnøksen tilhører eldre steinalder, men forekommer også i stort antall i den eldre delen av yngre steinalder. Den er spesielt vanlig i Midt-Sverige og den sørlige delen av Norrland. Forekommer også ofte i den østlige delen av Småland, på Gotland, i Bohuslän og Skåne.

Hulegget øks er en øks med konkavt eggparti, som et av dagens huljern. Økser med hullegg kan være av forskjellige typer og forekomme i ulike perioder. Øksene ble sannsynligvis brukt til trearbeid blant annet som huljern eller stemjern.

 

 

 

 

 

Skafthulløksene

Skafthulløksene ble laget av forskjellige steinarter, men ikke i flint, og var i stor utstrekning eksklusive våpen eller seremonielle gjenstander. Et eksempel på dette er båtøksene som ble brukt av stridsøkskulturene i Europa fra cirka 3200-1800 f.Kr. (se mer om stridsøkskulturen nedenfor).

Mangekantøks er en type stridsøks som tilhører den yngre steinalderen og kan dateres til tiden rundt 3000-3400 f.Kr. Den er vanligvis av grønnstein eller andre mer eksklusive bergarter og har skafthull, samt ofte forskjellige typer gjenkjennelige særtrekk som utsvingt egg, halvkuleformet nakke, vinklet øksekropp, lister og fasetter. De er prikkhuggede, og hele overflaten er siden slipt. Mangekantøksen anses å være en kopi av de sentraleuropeiske kobberøksene, men også i disse områdene forekommer det mangekantøkser av lignende type.

Dobbeltegget stridsøks er en skafthulløks fra tiden rundt 3400-2900 f.Kr. Den forekom fremst rundt Rügen i Tyskland og på Sjælland, samtidig som stridsøkskulturen ble etablert i omkringliggende områder. Øksen har en utsvingt egg som ble svært fremtredende hos de yngre typene og fikk da også et utsvingt nakkeparti. De dobbelteggede øksene er alltid laget av harde og homogene bergarter som for eksempel porfyr, og de er i tillegg fint slipt.

Båtøks er en eldre benevnelse på den svensk-norske stridøkskulturens skafthulløks, som nå vanligvis kalles stridsøks. De siste årene er det stilt spørsmål ved stridsøksen funksjon som våpen, blant annet fordi skafthullene iblant er for små for å kunne være feste for et tilstrekkelig sterkt skaft. Alternativet er at øksen kan ha hatt en seremoniell funksjon og vært en identitetsmarkør for de øvre samfunnsklassene. Det forekommer lignende økser i et stort område av Nordøst-Europa, men detaljene skiller seg mye mellom fra område til område.

Stridsøkskulturen (ca. 3200-1800 f.Kr)

Stridsøkskulturen (ca. 3200-1800 f.Kr), også kjent som båtøkskulturen i den eldre litteraturen, er betegnelsen på en relativt enhetlig arkeologisk kultur som forekommer i et område i den sørlige delen av Sverige/Norge som strekker seg fra Bornholm og Skåne i sør til Uppland i nord og langs norskekysten opp til Trøndelag. Den er en regional variant av såkalt båndkeramisk kultur (Corded Ware culture) som forekommer i Nordøst-Europa under tredje årtusen før Kristus. I tillegg til stridsøksene som har gitt navn til kulturen og de typiske keramikkskålene, finnes det en rekke gjenstander som er typiske for kulturen. Blant annet de dobbelteggede flintøksene og flintmeislene som relativt ofte også er hulleggede.

Økser i bronsealderen (2000 f.Kr.-500 f.Kr.)

I bronsealderen (2000 f.Kr.-500 f.Kr. i Nord-Europa) begynte steinøksene å byttes ut med øksehoder av kobber og bronse. I begynnelsen hadde de akkurat samme utforming som steinøkser. Øksehodene i bronse ble støpt i former, og en øksemodell kunne dermed kopieres og masseproduseres.

En variant av bronsealderøksen var holkøks, et kilformet øksehode uten skafthull, der skaftet festes bak i hodet i en såkalt “holk”. Siden øksehodet var hult og skaftet i stedet ble stukket inn i bladet, beholdt man en funksjonell arbeidsflate med minimalt materialbruk. De eldre holkøksene var ganske lange, men de kom etter en stund til å bli erstattet med mindre typer, der en utsvingt egg kompenserte for den mindre størrelsen.


 

 

Avsatsøks er en annen type bronseøks som forekom i en kort periode i løpet av eldre bronsealder (1500 f.Kr.-1000 f.Kr.). Karakteristisk for denne øksetypen er den avsmalnende nakken som skal festes i et delt treskaft. Eggen er ofte utsvingt og sidekantene kan være ornamenterte med spiral- eller vinkelmønster. Avsatsøksen ble festet til et treskaft der enden ble kløyvd i to deler og surret fast med skinnremser.

På vei ned fra en alpetopp i 1991 fant to turgåere en frossent lik. Først trodde man at det var restene av en uforsiktig alpinist, men etter en stund ble det klart at man hadde funnet en steinaldermann som ble drept for mer enn fem tusen år siden. Mannen fikk navnet Ötzi etter funnstedet i Ötztalalpene. Ötzis kobberøks er unik siden det er den eneste helt bevarte forhistoriske øksen i verden. Først tolket man kobberøksen som et tegn på rang, et statussymbol som tilhørte en viss type krigere eller den herskende klassen. Men merker efter slitasje på øksen og også eksperimentet med en rekonstruert kobberøks viste at øksen Ötzi bar med seg kunne felle trær.

I Skandinavia har man funnet økser i kobber og bronse fra tidlig bronsealder (ca. 2000 f.Kr.)

Økser fra jernalderen

I jernalderen (fra ca. 500 f.kr. i Nord-Europa) ble først de gamle øksetypene, for eksempel holkøksen, kopiert i jern, men mulighetene med det nye materialet gjorde at utseendet på øksene gradvis ble forandret. De skaftløse øksene forsvant, og ble byttet ut med økser som hadde hull til skaftet. Øksehodene ble dessuten større, med bredere egg.

I Skandinavia har man funnet jernøkser fra første århundret e.Kr.

Økser som våpen

Øksen er sammen med klubben og spydet et ev menneskets eldste nærstridsvåpen. De første øksene som ble brukt som våpen var sannsynligvis de samme som ble brukt som verktøy, siden disse fantes lett tilgjengelig. Etter hvert begynte man å utvikle spesielle økser til våpen, selv om “vanlige” økser har fortsatt å brukes som våpen frem til våre dager. En øks som er laget spesielt for å brukes som våpen i strid kalles stridsøks. Slike ble allerede laget i stein- og bronsealderen.

En øks som er utviklet for å kastes som en prosjektil kalles Kasteøks. Kasteøksene hadde vanligvis korte skaft. Denne typen våpen ble brukt av germanske stammer under folkevandringstiden (ca. 400 – 500 e.Kr.), men også av frankerne. Frankernes kasteøkser hadde tykke men skarpe øksehoder og korte skaft. De ble kastet på ti til tolv stegs avstand fra fienden.

I sentraleuropeiske graver fra perioden 500 – 750 e.Kr. forekommer i blant en spesiell øksemodell som kalles Franziska. Først ble franziskaen brukt av frankerne, og senere ble den utbredt blant germanere, burgundere, lombardere og til slutt gotere.

Franziskaen ble trolig også brukt som håndvåpen i nærkamp, når det var viktig å ha et godt grep om våpenet. Det er ikke trolig at en kriger ville kastet det dyrebare våpenet sitt avgårde for å deretter stå igjen våpenløs, selv om mange mener at det for eksempel forekom når frankerne angrep fiendene sine i Italia. Men når øksen ble brukt som jaktvåpen, var situasjonen annerledes. Det var betydelig vanskeligere å komme på en armlengdes avstand til et lettskremt dyr, derimot kunne en øks kastes raskt og lydløst fra avstand med stor presisjon. Hvis man bommet i en jaktsituasjon, var det ikke noe problem å hente øksen siden du ikke hadde en fiende som skulle overvinnes i nærkamp først.

Franziskaen har en veldig spesiell form. Det er tydelig at øksen er utformet for å være et effektivt kastevåpen. Når en franziska kastes på riktig måte, roterer den flere ganger gjennom luften før øksebladet treffer. På 4 -5 meters avstand til målet roterer øksen én omdreining, på 8-9 meters avstand to omdreininger og på 12-13 meters avstand kreves det tre omdreininger.

I Skandinavia ble Stridsøksen mer populær under vikingtiden, rundt 800 – 1100 e.Kr, og da var det mange som valgte den som hovedvåpen. I vikingtiden utviklet de nordiske smedene økser med tynnere blad, lange skaft og ekstra lett øksehode for å gjøre den enklere å bruke i kamp. Denne typen av økser var f.eks. veldig vanlige i slaget ved Hastings i 1066, noe som er dokumentert på den såkalte Bayeux-teppet.

Under middelalderen og renessansen (ca. 1000 – 1500-tallet) hadde soldatene i de europeiske hærene ofte to typer stridsøkser. En mindre med kort skaft som de ofte hadde i beltet, og en større med langt skaft. (Bilde 15) Ridderne kjempet ofte til fots, og da var det vanlig at de brukte stridsøkser. Det var også vanlig med økser som hadde en spiss på øksenakken, og en jernskive på skaftet som beskyttet hånden. På 1400-tallet forekom det, først og fremst i Tyskland og Frankrike, at riddere brukte spesielle stridsøkser som var utviklet for å penetrere motstandernes rustninger. Disse øksene var tyngre med et kortere skaft og en litt mindre spiss egg.

I Sentral-Europa brukte man i den siste delen av middelalderen kasteøkser som kun var laget av jern. Skaftet var vanligvis 25 – 30 centimeter langt og endte i en spiss. Øksenakken hadde i tillegg en skarp pigg og eggen var ca. 16 cm lang. I tillegg til disse har det også vært brukt mange andre modeller av kasteøkser.

Det fantes også store stridsøkser med bred, lang egg og langt skaft. Ett eksempel er Skjeggøksen. Skjeggøksen egg var ofte forlenget med en sabellignende kurve som kaltes skjegg (må ikke forveksles med det som i dag kalles skjegget på en øks, se øksens deler). Den nedre delen av eggen var festet til skaftet med en nagle. Skaftet var ca 1,4 meter langt. På en del modeller var øksebladets fremre del utformet til en støtklinge. Det ble laget skjeggøkser i mange varianter med en eller flere spisser eller haker. Skjeggøksen ble iblant kalt “halvmåne”. Et annet navn var “bardiche” eller ”hellebard”. Disse øksene var vanlige i Vest- og Mellom-Europa på deler av 1300-tallet, og ble deretter brukt stadig mer i fortrinnsvis Sverige og Øst-Europa.

I Europa minsket øksen i popularitet i takt med at sverdet ble utviklet, men gjenstod som et billig og lett tilgjengelig våpen for vanlige folk som f.eks. bønder ved opprør og i selvforsvar mot landeveisrøvere.

I Europa begynte Bøddelens bile gradvis å erstatte sverdet som redskap ved halshugging under seinmiddelalderen. I Sverige var halshugging med bile en henrettelsesmetode som ble brukt på 1700- og 1800-tallet. Den siste henrettelsen som ble gjennomført med halshugging med bile i Sverige var av morderen John Filip Nordlund. Den ble utført av riksbøddelen Albert Gustaf Dahlman på Västerås länsfängelse 10. desember 1900. Etter dette ble giljotin innført for henrettelser i Sverige. Men denne metoden kom bare til å bli brukt én gang, nemlig i 1910 da den siste henrettelsen ble foretatt i Sverige.

Øksen som symbol

I tillegg til de praktiske bruksområdene har øksen gjennom hele historien også hatt en symbolsk betydning. Et tidlig eksempel er de ovennevnte båtøksene fra steinalderen. Også i Kina, Inkariket og antikkens Hellas og i Romerriket forekom øksen som kultgjenstand.

På Historiska museet i Stockholm finnes en dobbeltegget øks av leire kledd med gull. En øks av leire kunne ikke være et verktøy, med bare en kultgjenstand – der den dobbelteggede øksen symboliserte livets gang. På samme måte som månesigden som hele tiden var i forandring man tenke seg at eggene på øksen symboliserte fødsel respektive død i en form for fødsels- og dødsritualer.

Rundt 2500 f.kr. blomstret den minoiske kulturen i Knossos på den greske øya Kreta. Knossos var trolig det største og mektigste av flere sentre øst i Middelhavsområdet på denne tiden. Det enorme palasset Labyrint var herskernes bosted, men også knutepunktet i Knossos’ politikk og økonomi. Her ble det holdt fargerike religiøse seremonier og ekstatiske kultfester. Navnet Labyrint kommer fra ordet Labrys, et gammelt kretisk ord for dobbeltøks. Palassets navn Labyrinten betydde Dobbeltøksens hus. I Knossos har man funnet bilder av dobbelteggede økser som er hugget inn i stein. Man vet at den dobbelteggede øksen spilte en stor rolle den minoiske kulturen, og var et symbol på makt. Ved utgravninger i Knossospalasset har man blant annet funnet et veggmaleri med en velutstyrt kvinne som holder en dobbeltegget øks i hver hånd.

Dobbeltøksen hus og kvinnen med de dobbelteggede øksene representerte bare noen av symbolene og ikonene i det minoiske samfunnet. Religion og ritualer var svært integrert i kulturen deres.

Dobbeltøks på oksehode (boukranion) fra den mykenske delen av Hellas.  

 

I det romerske riket bar liktorene (statstjenestemenn i antikkens Roma som fungerte som livvakter for forskjellige embetsmenn)  fasces, knipper med trepinner og en dekorativ bile. Fasces symboliserte at de hadde makt til å straffe. Pinnene sto for makten til å slå, og bilen markerte makten til å halshugge. I dag finnes blant annet fasces i det svenske og norske politiets emblem og i Frankrikes statsvåpen.

Mussolini valgte fasces som symbol for sin bevegelse, noe som ga den navnet fascisme.

 

 

 

 

I Norden ble stridsøksen et symbol på makt og verdighet under vikingtiden. Øksene hadde vakker utsmykking og var viktige statussymboler. I Norge ble øksen et av Olav den helliges attributter.

Militærvesenet har også brukt øksen som symbol. Profossen, tidligere en underoffiser som hadde som oppgave å holde orden og utføre avstraffelser, bar en symbolsk øks på uniformen. Sappørene, militære bygningsarbeidere, bar en stor tømmerøks som symbol på oppgaven sin når det var parade. Dette lever fortsatt videre i den svenske hæren i emblemet til ingeniørtroppene.

Øksen i religion og mytologi

I tillegg til å være symboler forekommer økser også hyppig som attributter i forskjellige religioner og mytologier.

Ganesha er en av hinduismens mest populære guder. Han er visdommens gud og hjelper menneskene med å overvinne hindre. Ganesha har elefanthode, fire armer og en enorm mage som inneholder hele universet. I den ene hånden holder han en øks som han bruker til å hugge av tilhengerens bånd til den materielle verdenen.

Ifølge gresk mytologi ble øksen oppfunnet av Daedalus, (som var far til Ikaros, han med vinger av voks som smeltet når han kom for nær solen). Daedalus var kjent for å ha mange talenter og sto bak mange oppfinnelser, som f.eks. segl til båter og labyrinten.

Ifølge gresk mytologi kløyvde smedguden Hefaistos overguden Zeus hode med en dobbeltegget øks. Ut av hodet til Zeus fødtes da Zeus’ datter Pallas Athena, visdommens gudinne, fullvoksen og bevæpnet. Hendelsen er avbildet på en athensk skål fra 560 – 550 f kr.

Athena var sivilisasjonens (det velordnede livet), vishetens og de kvinnelige håndverkenes gudinne. Hun var også den kontrollerte stridens gudinne. Det betyr at hun representerte taktikk, ferdigheter og planlegging. Broren Ares var den blodtørste, ukontrollerte stridens gud.

Fødselen hennes er en merkelig historie. En av Zeus’ elskerinner, Metis, ble med barn. Zeus fikk høre en spådom om at Metis’ barn skulle bli mektigere enn han selv. Så fort han hørte dette forvandlet han Metis til en flue og svelget henne. En stund senere fikk Zeus forferdelig hodepine. Til slutt orket han ikke lenger, og ba smedguden Hefaistos om å åpne hodet hans for å se hva som verket der inne. Hefaistos slo et hull i skallen til Zeus og ut kom Athena. Til tross for at Metis var blitt spist hadde barnet overlevd og blitt en voksen kvinne inne i Zeus. Nå var hun lei av å sitte fast og ville komme ut!

I Iliaden (som anses å være skrevet av Homeros ca. 700 f kr) fortelles det om Odyssevs lange reise. Da Odyssevs var borte fra konen sin Penelope ble hun oppvartet av flere friere. Penelope utsatte frierne for flere tester. I den siste testen viste hun dem Odyssevs pil og bue, og sa at hun skulle gifte seg med den som kunne skyte en pil gjennom hullene i tolv økser på rad. En etter en forsøkte, men ingen klarte å spenne buen. Odyssevs, som nettopp hadde kommet og var forkledd som tigger, ba om å få forsøke, og skøt en perfekt pil gjennom de tolv øksene.

I Kinesisk mytologi fortelles det om at verden skapes av kjempen Pangu. Etter at han fødes griper han tak i en kjempetung øks og klyver egget han ble født ut av i to deler med et kraftfullt hugg. De lettere delene av egget ble slynget opp og dannet himmelen, de tyngre delene falt ned og ble til jorden.

Også i bibelen nevnes arbeidet med øks i den andre kongeboken, der profeten Elisha får en øks som mistes i vannet til å flyte opp til overflaten igjen.  Denne historien kan ha gitt opphav til det svenske uttrykket ”Å kaste øksen i sjøen” som betyr å slutte å anstrenge seg.

Olika øksetyper

Tomahawk – Trade Axes

Før européernes ankomst til Nord-Amerika på 1500–tallet, levde urbefolkningen som under yngre steinalder ”i den gamle verdenen” og hadde aldri kommet i kontakt med jerngjenstander. Da europeerne erobret Amerika spilte såkalte “trade axes” en viktig rolle når man skulle handle med urbefolkningen. Små økser av stål som var lette å bære med seg og ha i beltet var vanlige blant européerne, og de ble raskt populære også blant urbefolkningen til jakt, husholdningsysler og strid. Øksene, et gammelt europeisk håndverk, kom til å bli en av de fremste indianersymbolene, mye på grunn av det konstruerte bildet av urbefolkningen som europeiske koloniherrer og senere tiders Hollywoodfilmer har skapt. Øksene fikk samlenavnet tomahawks.

Ordet tomahawk stammer fra Lenape-stammens ord tamahak, som fritt oversatt betyr skjæreverktøy. Andre kilder oppgir imidlertid at det kommer fra indianerspråkene Powhatan eller Algonquian.

Gjeterøks

En gjeterøks er en lett øks med et langt og rett treskaft på omtrent en meter, ofte med en metallknopp lengst ned. Skaftet var ofte gravert siden eieren, gjeteren, hadde god tid til å utsmykke økseskaftet. Mange av de gamle gjeterøksene som er tatt vare på, anses som ordentlige kunstverk. Øksehodet, med en nakke som kan brukes som hammer, er formet for passe godt i hånden slik at øksen også kan brukes som kjepp ( på samme måte som bergmannsøksen og eldre modeller av isøks).

På 900-tallet brukte ungarske krigere lette økser på lange skaft, såkalte fokos. Før dem hadde også bulgarere brukt en lignende type. Fra 1400-tallet kom gjeterøksen til Sentral-Europa fra dagens Romania. Disse ble først og fremst brukt av gjetere som et allsidig verktøy, både som en liten øks, en kompletterende hammer og også en kjepp. Selv om øksen ikke kunne brukes til å hugge ned store trær, var den passelig for mindre grener. I Slovakia og Polen var gjeterøksen et uunnværlig verktøy for gjeterne, sammen med tunge, dekorative remmer.

Bergmannsøks

Bergmannsøksen er utviklet fra den typen økser som tidlig i middelalderen ble brukt av bergmenn i Sentral-Europa ved leting etter malm, først og fremst kobber- og sølvmalm. Bergmannsøksen ble etter hvert et verdighetstegn og et yrkessymbol for bergmenn. Øksemodellen kom sannsynligvis til Sverige med tyske bergmenn til Falu kobbergruve allerede på 1300-tallet, men ble mer utbredt på 1600-tallet. Bergmannsøksene har som regel veldig elegante inngraveringer på øksehodet.

Isøks

En isøks er et verktøy som brukes av fjellklatrere både til opp- og nedstigning når terrenget er dekket av is og snø. Øksen kan holdes og brukes på en rekke måter, avhengig av behov og omgivelser.

Isøksen stammer opprinnelig fra en såkalt alpestav, en lang trestav med en jernbeslått spiss, som er blitt brukt av gjetere i Alpene siden middelalderen. I 1786 gjennomførte Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard den første bestigningen av Mont Blanc. Illustrasjoner viser at Balmat bærer to separate verktøy – en alpestav og en liten øks som kan brukes til å hugge steg i isete bakker.  Ifølge den første produsenten av isøkser, Grivel, ble disse to verktøyene slått sammen for å skape den første ordentlige isøksen rundt 1840.

I 1978 opprettet Union Internationale des Associations d’Alpinisme (UIAA) formelle standarder for isøksen sikkerhet og prestanda. Dette førte blant annet til at man erstattet det tradisjonelle treskaftet med et skaft av metall.

Den dobbelteggede øksen

Den dobbelteggede øksen har som nevnt ovenfor, blitt brukt både som symbol og som våpen opp gjennom historien. Fra midten av 1800-tallet til motorsagen tok over i skogbruket på midten av 1900-tallet, ble dobbelteggede økser, “Double-Bitted Axes”, først og fremst brukt av skogsarbeidere i Canada og USA. Fordelen ved den dobbelteggede øksen for skogsarbeideren var at den kunne slipes forskjellig på de to eggene. Dermed trengte skogsarbeideren bare å ta med seg én øks for å ha to egger med seg. Profesjonelle skogshuggere slipte enten eggen på begge bladene med en vinkel som ble optimal for “backhand” respektive “forehand”-hugging – eventuelt slipte han den ene eggen tynnere for å bruke den til felling og den andre litt buttere til bruk ved kvisting. Den dobbelteggede øksen ble så vanlig at den fortsatt er et symbol for den profesjonelle skogsarbeideren i Nord-Amerika.

De nordamerikanske skogsarbeiderne jobbet og bodde ofte langt unna befolkede områder i mange måneder i strekk. Fritidsaktiviteter var mangelvare, så hvis de hadde lite å gjøre, kunne de more seg med å kaste blink på stokker. I dag er det uvanlig å bruke den dobbelteggede øksen i skogen. Den blir først og fremst brukt til en morsom fritidsaktivitet – øksekasting, hvor den dobbelteggede øksen kastes mot en målskive. Både SM og NM i øksekasting arrangeres blant annet av Svenska Yxkastarförbundet.

Skogbruksindustrien la grunnlaget for økseproduksjon

Før industrialismen ble økser produsert ved mange små smier. Øksens form og struktur ble valgt ut fra hva den skulle brukes til, brukerens preferanser og øksesmedens evner. Frem til midten av 1800-tallet ble økser dessuten brukt en del av håndverkere og de selvforsynte bondesamfunnene.

Med industrialismens utstrakte skogrydding kom nye, store øksekunder – skogryddingsvirksomheter og spesialiserte skogsarbeidere. Den økte etterspørselen etter økser gjorde at økseproduksjonen fikk større kommersiell interesse, og det ble startet øksefabrikker. Store kvanta og rasjonaliseringer i produksjonen senket produksjonskostnadene. Økser ble standardiserte, masseproduserte industriprodukter, og det ble brukt store mengder energi for at øksene skulle stemme overens med tidens krav om hvordan et industriprodukt skulle se ut. Alle økser av en viss modell skulle være identiske.

Da motorsagene kom på 1960-tallet, erstattet de øksene i skogsarbeidet, og økseproduksjon ble en svært utsatt bransje. Salget av økser sank drastisk, og mange øksesmeder la opp. De som var igjen, rasjonaliserte som best de kunne for å senke produksjonskostnadene og overleve. Øksene ble produsert så raskt og billig som mulig, ofte på bekostning av øksenes funksjon og kvalitet.

Økseproduksjon i dag

De mange millionene kubikkmeter med ved og tømmer som produseres av skogbruksindustrien, har aldri vært borti en øks. Der har motorsager og hogstmaskiner tatt helt over. I dag brukes økser blant annet av bønder, huseiere og friluftsmennesker i liten skala, omtrent som det var før skogbruksindustriens inntog.

Ettersom motorsagen har utkonkurrert øksen i skogbruket har mange øksesmier lagt ned. I f.eks. USA fantes det omkring 600 øksemakere, men i dag finnes det kun noen få igjen. I Canada som tidligere hadde flere øksesmier finnes det nå ingen. Fra å ha vært mer enn 20 øksemakere i Sverige var det i 2013 bare tre igjen: Hultafors/Hults Bruk i Åby, S.A. Wetterlings i Storvik och Gränsfors Bruk i Gränsfors. I Finland lager Fiskars blant annet økser. I Norge og Danmark er det ingen store økseprodusenter igjen.

I dag ser produksjonen ved Gränfors Bruk svært annerledes ut enn for 50 år siden. Det kvalifiserte håndverket får ta den tiden som trengs, og produksjonsakkorden er fjernet. Kvalitet blir endelig prioritert over kvantitet.